I det siste har jeg faktisk lagt bort min iver for LPer og konsentrert meg mer om musikk uavhengig av mediet det presenteres på. Men det er ikke til å komme fra at jeg vokste opp med CDen, og dette mediet står mitt hjerte nærmere enn mange andre.
I det siste har det blitt slik at jeg ofte oppdager ny og gammel musikk på Spotify og oppsøker så utgivelsen andre steder hvis det skulle vise seg at utgivelsen bør eies. Og da er det ofte at jeg kjøper CDen.Nå skal det sise at jeg i snitt kjøper 10-12 CDer i året, altså samme antall CDer jeg brukte å få i julegave på midten av 90tallet.
Så da det dukket opp en ny utgivelse fra plateselskaet LAWO med musikk av Robert Schumann var det ikke noe tvil om at denne måtte jeg eie. Og jeg oppsøkte en av de to kvalitets butikkene her i byen som fortsatt selger klassisk musikk på CD.
Det er her snakk om Arvid Engegard og Nils Anders Mortensen som spiller Schumanns to fiolin sonater og hans "Fem folkelige stykker for piano og cello" her i fiolin versjon. Jeg er så heldig at jeg har møtt begge musikkerne og vet at de begge er oppriktig opptatt av Robert Schumann og kanskje fiolinisten Engegard spesielt. Og dette syns jeg skinner igjennom på denne utgivelsen, altså at det er to musikkere som ønsker denne musikken presentert og framført på en best mulig måten. Fordi det er ikke bare bare å gi seg i kast med Schumanns fiolin sonater. Det fem cello stykkene (som altså Schumann arrangerte for fiolin) er dog lettere materie, ja man kan nesten snakke om verket som en hit, og da spesielt nr.2 som ligger inne på topp 10 av komponistenes mest streamede stykkene på Spotify. Verket er også spilt inn av en annen norsk "superduo" nemlig Mørk og Andsnes, men det er en annen historie.
 |
| Komponistens manuskript til Spotify hiten Op.102, 2. |
Denne historien handler om at jeg må gjøre rede for hvorfor jeg skriver at "det er ikke bare bare å gi seg i kast med Schumanns fiolin sonater." Og det kjære lesere henger blant annet sammen med at disse to sonatene Nr. 1 op. 105 i a-moll og nr.2 op. 121 i d-moll faller i kategorien "komponistens sene verker". Dette tema er veldig omdiskutert blant musikkvitere og selv om det de siste årene er kastet nytt lys på ideen om Schumanns sene periode og verk, sitter fortsatt skepsisen i veggene både hos forfattere og ikke minst utøvere og plateselskaper. Det første som slår meg med LAWOs utgivelse er musikken spilles/presenteres/framføres med en iver jeg ikke kan huske å ha hørt disse verkene presentert før. Og jeg har hørt de aller fleste. For det jeg opplever går igjen i de aller fleste innspillingene av op. 105 og 121 er at de ofte framføres uinspirert. Dette har fått meg og sikkert mange andre til å konkludere med at det er verkenes svakheter snarere enn musikernes som skinner igjennom. På denne CDen mener jeg å spore en tilstedeværelse av begge musikerne i hver eneste takt og tone, og det er rett og slett med på å gjøre dette til en forfriskende presentasjon av disse to sonatene.
Så kan man friskemelde Schumanns sene verker for fiolin og piano? Nja, den første i a-moll som jeg alltid har holdt for å være et bra verk ble som de fleste av Schumanns verker skrevet i en fei, og tidlig mislikt av komponisten. Ja, så misfornøyd var han at han skrev en ny med det samme, den i d-moll. Og når man hører etter kan man spørre seg om det er komponisten som er litt uinspirert i den første av de to verkene, mens han i nr.2 er mer med i notene og er mer å kjenne igjen med sine finurligheter som å legge til en fjerde sats, trekke inn elementer fra forutgående satsen, og mulige sitater fra tidligere verker (Åpningen fra Frauenliebe und -leben, Op. 42 er å kjenne igjen i slutten av 2.sats)
Så hva med CDens siste verk de fem folkelige stykkene, Fümf stücke in volkston op. 102. De er fornøyelige spesielt nr.1 som her framføres i et høyt og passende tempo! LAWO er uten tvil en av mine favoritt selskaper og fortsetter å levere.
Deres,
Herr W
No comments:
Post a Comment